Allmenngjøring av tariffavtaler, dom fra Høyesterett

Høyesteretts dom av 5.3.2013 (HR-2013-496-A)

Sammendrag:

Saken gjaldt spørsmål om bestemmelser i en forskrift om delvis allmenngjøring av en tariffavtale, var gyldige.

En tariffavtale er en avtale om arbeids- og lønnsvilkår og/ eller andre arbeidsforhold. Avtalen inngås mellom en fagforening på den ene side og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening på den annen side. Som for andre avtaler, er det i utgangspunktet bare partene i avtalen som er bundet av dens bestemmelser.

I Norge finnes imidlertid en lov om såkalt allmenngjøring av tariffavtaler. Loven gir Tariffnemnda adgang til å treffe vedtak om at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, i en bransje eller en del av en bransje. Dette vil si at tariffavtalen kan gjøres gjeldende også for andre enn partene i avtalen. Formålet med allmenngjøringsloven er, ifølge dens § 1, å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

Ved Tariffnemndas vedtakelse av forskrift av 6. oktober 2008 nr. 1137 om delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien, senere erstattet av tilsvarende forskrift av 20. desember 2010 nr. 1764, fikk uorganiserte og utenlandske arbeidstakere rett til lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har innenfor tariffavtalens virkeområde. En gruppe industribedrifter anla sak for å få kjent forskriften ugyldig. De gjorde gjeldende at EØS-avtalen artikkel 36 og direktiv 96/71/EF om utsendte arbeidstakere er til hinder for å kunne allmenngjøre avtalevilkår om utenbystillegg, arbeidstid, overtidstillegg og kostnadsdekning ved overnatting utenfor hjemmet. Industribedriftenes anførsler var blant annet at EØS-avtalen artikkel 36 forbyr at det legges restriksjoner på adgangen til å yte tjenester over landegrensene innenfor EØS, og at en allmenngjort tariffavtale som sikrer en utsendt arbeidstaker bedre lønns- og arbeidsvilkår i vertsstaten (i dette tilfellet Norge) enn i hjemstaten, nettopp er en slik restriksjon.

Høyesterett kom imidlertid enstemmig frem til at allmenngjøringslovens vilkår for allmenngjøring var oppfylt, at de omstridte bestemmelsene i forskriften var forenlige med EØS-avtalen artikkel 36 og direktivets artikkel 3. Høyesterett la blant annet vekt på at en rekke avgjørelse fra EU-domstolen har gjort det til sikker rett at restriksjoner på adgangen til å yte grenseoverskridende tjenester, er forenlig med EØS-avtalen dersom de er begrunnet i tvingende allmenne hensyn, er egnet til å virkeliggjøre de formål de forfølger og ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå dette.

Den vedtatte forskriften ble etter dette ansett som gyldig.

Vi er spesialister innen arbeidsrett og gir bistand over hele landet.

Vi bistår klienter over hele landet.