Konkurranseklausul ansett bindende

Administrerende direktør i et mediebyrå sa opp sin stilling og startet eget firma i konkurranse med tidligere arbeidsgiver. Dernest rekrutterte han medarbeidere fra tidligere arbeidsgiver. Han ble ansett bundet av konkurranseklausul i ansettelseskontrakten. Klausulen ikke ansett bortfalt gjennom avtale eller bristende forutsetninger.

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i arbeidsrettssaker.

Alle arbeidsrettslige problemstillinger og tvister mellom to eller flere parter må håndteres individuelt og på riktig måte. Vurderinger knyttet til oppsigelse av daglig leder kan være komplekse og det vil regelmessig være en fordel å la seg bistå av advokat med omfattende arbeidsrettslig erfaring.

Vi er spesialister innen arbeidsrett og gir bistand over hele landet.

Ta kontakt i dag for en samtale.

Les kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett her:

Saken gjelder midlertidig forføyning i forbindelse med påstått brudd på konkurranseklausul i ansettelseskontrakt.

Selskapet Optimum Media Direction Norway KS (heretter OMD) er et mediebyrå som driver megler- og rådgivningsvirksomhet for kunder som kjøper reklametjenester i TV, radio og presse. Selskapet har sin bakgrunn i selskapet OMD Norge AS, som ble stiftet i år 2000. Det vises til tingrettens kjennelse når det gjelder de nærmere forhold vedrørende fusjoner og selskapsstruktur frem til nåværende OMD.

Nils Røang ble ansatt som daglig leder i det opprinnelige OMD fra august 2000, selv om ansettelsesavtalen er datert 16. mars 2001 og undertegnet henholdsvis 24. og 26. juni 2001. Ansettelsesavtalen er på engelsk og inneholder i klausul 8 en konkurranse- og konfidensialitetsklausul. Lagmannsretten forstår det slik at det ikke er uenighet om hva bestemmelsen etter sin ordlyd innebærer og gjengir derfor her bare summarisk på norsk hovedpunktene:

Det er enighet om at Røang i forbindelse med ansettelsen var lovet en 10% eierandel av det opprinnelige OMD Norge AS og at dette ikke ble gjennomført. Det vises til partenes anførsler og lagmannsrettens kommentarer til dette nedenfor.

I brev av 1. april 2003 til styrets formann ga Røang uttrykk for at han anså det som et brudd på ansettelsesavtalen at aksjeervervet ikke var bragt i orden og at han anså seg ubundet av konkurranseklausulen så lenge dette var situasjonen. Han uttalte i brevet videre at « for the time being I have no intention of leaving the Company, quite opposite».

Den 28. juni 2004 sa Røang opp sin stilling. I oppsigelsesbrevet henviste han til sin "frustrasjon over at spørsmålet vedrørende min aksjepost i selskapet fortsatt ikke er brakt i orden." Oppsigelsen ble akseptert av styrets formann i en email 1. juli 2004, og etter avtale fortsatte Røang som daglig leder til og med 15. august, men slik at planlagt ferie skulle avvikles i perioden.

I løpet av sommeren 2004 etablerte Røang sitt eget mediebyrå, Red Media Consulting, sammen med sin tidligere OMD-kollega, Marie-Louise Alvær.

I brev til Røang av 30. august 2004 fra OMDs advokat ble konkurranseforbudet i ansettelseskontrakten påberopt, og det ble tatt initiativ til et møte for å finne en minnelig løsning. Slikt møte ble avholdt den 7. september, men i brev av 8. september fra Røangs advokat avslo han et fremsatt tilbud til ordning. I brevet uttrykkes det at den vesentlige årsak til at han ikke aksepterer tilbudet, er at det tar utgangspunkt i at han er bundet av en klausul - og at det ikke fremstår som en forretningsavtale mellom to parter. I tillegg fremheves det at den tilbudte godtgjørelse for å gå inn på de angitte begrensninger er « svært lav».

OMD fremsatte den 18. oktober 2004 begjæring om midlertidig forføyning for Oslo namsrett, som 8. november 2004 avsa kjennelse med slik slutning:

Nils Røang har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han begjærte samtidig oppsettende virkning. Begjæringen ble avslått av Oslo byfogdembete den 16. desember 2004. Røang ba lagmannsretten om ny vurdering av spørsmålet, og lagmannsretten opprettholdt i brev av 7. januar 2005 avgjørelsen om ikke å gi kjæremålet oppsettende virkning.

Nils Røang har i kjæremålet i korthet anført:

1. OMD har for det første ikke sannsynliggjort kravet:

Prinsipalt anføres det at det ble avtalt og akseptert at konkurranseklausulen bortfalt ved avslutningen av arbeidsforholdet som et ledd i en gjensidig forståelse om at Røang hadde rett til å heve avtalen. Dette hadde sammenheng med at OMD aldri oppfylte avtalen om aksjeerverv. Denne avtalen og ansettelsesavtalen må derfor ses under ett, selv om ansettelsesavtalen i klausul 18 sier at den utgjør det hele avtaleforhold mellom partene. Både forholdene ved ansettelsen og undertegning av avtalen, situasjonen etter undertegningen og etterfølgende adferd viser at partene la til grunn at Røang var ubundet av konkurranseavtalen.

Subsidiært anføres det at klausulen er bortfalt på grunn av bristende forutsetninger. Grunnlaget for dette er at ansettelsesavtalen ble inngått under forutsetning av at aksjekjøps- og aksjonæravtale skulle inngås samtidig. Når dette ikke ble gjort, gjelder heller ikke ansettelsesavtalen etter sin ordlyd. Det foreligger bristende forutsetninger for hele avtaleinngåelsen slik at avtalen bortfaller fullstendig. Uansett omorganiseringen i selskapet besto OMDs forpliktelse til å skaffe Røang aksjer helt frem til ansettelsesforholdets opphør. Dette var vesentlig for Røang og representerte en vesentlig verdi for ham. Ikkeoppfyllelse er derfor et vesentlig mislighold.

Under enhver omstendighet er konkurranseklausulen delvis bortfalt i april 2003 da Røang skriftlig erklærte seg ubundet. Grunnlaget for dette er det samme som nevnt ovenfor.

Uansett må konkurranseklausulen gjøres til gjenstand for sensur etter avtaleloven § 36 da den har et for vidt omfang. Det skal her bemerkes at for tingretten påberopte Røang seg opprinnelig også avtaleloven § 38, men dette ble frafalt under tingrettens behandling, se kjennelse side 17.

2. Det foreligger heller ikke sikringsgrunn:

For det første er det ikke fare for vesentlig skade eller ulempe for OMD. Røangs nye selskap skal bare yte tjenester innenfor 10-15% av det felt OMD dekker og dessuten levere tjenester OMD ikke selv leverer.

Dernest må det i forholdsmessighetssvurderingen tas hensyn til at OMD kunne ha avverget behovet for midlertidig forføyning. Dette kunne ha blitt gjort allerede i april 2003 ved å besvare Røangs brev. Med dette brevet som bakgrunn var det i hvert fall foranledning til å avklare spørsmålet da Røang sa opp sitt ansettelsesforhold. Da kunne Røang funnet en løsning slik at tvisten ikke hadde oppstått.

Nils Røang har nedlagt slik påstand:

Optimum Media Direction Norway KS har i korthet anført:

Det forhold at Røang ikke fikk aksjer, påvirker ikke rettigheter og forpliktelser etter ansettelsesavtalen. Dette følger av avtalen selv og av omstendighetene rundt forhandlingene. Klausul om konkurransebegrensning var et helt sentralt punkt for OMD fordi bransjen nettopp er preget av at nøkkelpersoner går til konkurrenter. Dette var Røang innforstått med, og det fremgår med tydelighet av innledningsordene i klausulen og hele klausulens ordlyd for øvrig. Det er imidlertid ikke en spesielt streng klausul - den forhindrer ikke Røang fra å konkurrere, men pålegger ham bare begrensninger i forhold til OMDs kunder og ansatte.

Det fremgår uttrykkelig av klausul 4 i ansettelsesavtalen at Røang gjennom lønnsvilkårene ble kompensert for denne konkurransebegrensningen.

Ansettelsesavtalen må for øvrig vurderes uavhengig av aksjonæravtalen. Røangs advokat ba under forhandlingene om at det skulle lages en « sideavtale », som koblet kravet om aksjer opp mot ansettelsesavtalen. Dette ble ikke akseptert av OMD.

Det siste utkast til aksjonæravtale viser for øvrig at rettigheter og forpliktelser etter en slik avtale ville ha vært vesentlig strengere enn i ansettelsesavtalen når det gjaldt konkurransebegrensninger. Begrensninger som ansatt og som aksjonær ble altså vurdert uavhengig av hverandre. Også klausul 18 i ansettelsesavtalen - « Entire Agreement » viser at avtalene var uavhengig av hverandre.

Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke representerer et vesentlig mislighold at Røang ikke ervervet aksjer i OMD. Det var selskapets vanskelige økonomiske situasjon i 2001 og 2002 som gjorde det vanskelig å sluttføre avtalen om Røangs eierandel. Selskapet trengte ny egenkapital, og i 2003 ble det nødvendig å skyte inn kr 13 mill. for å dekke gjeld. Verdien av OMD Norge var 0. Arbeidet med å skaffe Røang eierandel pågikk hele tiden, men kunne ikke sluttføres før omorganiseringen var på plass. Den var ikke på plass før Røang sa opp sin stilling.

Røang har dessuten kommet økonomisk gunstig ut ved ikke å få eierandel. Hadde han ervervet aksjer i 2001, måtte han ha betalt et større beløp for å dekke sin relative andel av gjelden eller ha fått sin eierandel utvannet. Uansett om han hadde ervervet aksjer i 2001, 2002 eller 2003 ville han tapt hele kjøpesummen.

OMD gjør også gjeldende at selv om det skulle foreligge hevningsrett for Røang, er konkurranseklausulen likevel bindende. Det fremgår av klausul 8's egen ordlyd at den gjelder uansett årsak til at ansettelsesforholdet heves. Også klausul 14 gir samme resultat. Den sier uttrykkelig at klausul 8 har gyldighet også etter opphør av avtalen for øvrig.

Utviklingen senere har heller ikke ført til klausulens bortfall. At OMD ikke besvarte brev av 1. april 2003, fører ikke til en slik passivitetsvirkning. Dessuten sier klausul 12 at enhver endring i avtalen må gjøres skriftlig. Heller ikke ble det akseptert noe bortfall av klausulen i forbindelse med oppsigelsen.

Det er ikke grunnlag for noen sensur av klausulen etter avtaleloven § 36. Avtalen ble akseptert som den er etter langvarige forhandlinger hvor begge parter var representert med advokat. Røang må ha forstått hva den innebar, og avtalen ga ham som nevnt lønnsmessig kompensasjon. OMD har dessuten av eget tiltak begrenset klausulens virkeområde i større utstrekning enn ordlyden tilsier.

Det foreligger sikringsgrunn. Røang har bekreftet at han vil bryte klausulen fordi han ikke anser seg bundet. Det er dokumentert at han har tatt kontakt med en av OMDs større kunder, og han har selv bekreftet oppdrag for en annen OMD-kunde. Han har også bekreftet at han via et rekrutteringsfirma tok kontakt med to andre OMD ansatte som nå arbeider sammen med ham. Tapet av disse to personer har allerede skapt alvorlige problemer for OMD. For å få et forlik som kunne begrense OMDs tap, foreslo OMD at hele konkurranseklausulen skulle bortfalle hvis Røang forpliktet seg i 12 måneder til ikke å utføre oppdrag for to særskilt nevnte kunder som hver generer inntekter på ca kr 2 mill. per år. Forslaget ble avvist av Røang. Dette viser at det vil kunne være til vesentlig skade for OMD om kjæremålet skulle føre frem.

Når det gjelder forholdsmessighet, vises det til at Røang står fritt til å tilby sine tjenester til 82 % av markedet. Han hevder selv å bare ville tilby 10-15 % av OMDs tjenestespekter. En midlertidig forføyning vil da ikke kunne medføre skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold til den interesse OMD har i at forføyningen opprettholdes.

Optimum Media Direction Norway KS har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøker sannsynliggjøre kravet og at det foreligger sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6, jf § 15-1 og § 15-2.

1. Kravet.

Det er ubestridt at partene har inngått en ansettelsesavtale som inneholder en konkurransebegrensning av et innhold som nevnt innledningsvis. Spørsmålet er om denne avtale har bortfalt eller av andre grunner ikke kan gjøres gjeldende overfor Nils Røang av årsaker han har anført.

Røangs første anførsel er at partene avtalte og OMD aksepterte at klausulen bortfalt ved avslutningen av arbeidsforholdet. Dette er begrunnet med at det forelå en gjensidig forståelse om at Røang hadde rett til å heve avtalen fordi hans avtale om aksjer i selskapet ikke ble oppfylt.

På bakgrunn av den klare bestemmelse i ansettelsesavtalen må det være Røang som har bevisbyrden for at OMD har akseptert å frafalle den. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Hedlund og lagdommer Dahl, kan ikke se at det foreligger noe grunnlag for et slikt syn. Røang sa opp sin stilling i brev av 28. juni 2004 « med øyeblikkelig virkning » under henvisning til sin frustrasjon over at hans aksjeerverv ikke var blitt brakt i orden. Det er naturlig å betrakte brevet ikke som en oppsigelse i arbeidsrettslig forstand, men som en hevning av ansettelsesavtalen.

Hvorvidt Røang var berettiget til å heve avtalen på grunn av vesentlig mislighold fra OMDs side, er et spørsmål for seg, som det ikke er nødvendig å gå inn på i denne sammenheng. Hans « oppsigelse » ble nemlig godtatt av OMD under et møte den 30. juni, to dager etter oppsigelsesbrevet, og bekreftet i en email fra styrets formann den 1. juli 2004. Verken i referatet fra møtet den 30. juni, ført i pennen av Røang selv, eller i nevnte email, er det sagt noe om at konkurranseklausulen i ansettelseskontrakten ikke skal gjelde.

Derimot fremgår det at Røang skal fortsette i sin stilling frem til 15. august og om ønskelig også stå til disposisjon 20 timer per uke ut måneden og få lønn for hele august. Samtidig var det på det rene, og kjent av OMD, at Røang allerede var i ferd med å etablere egen virksomhet. Røangs anførsel innebærer at OMD i denne situasjon likevel lot ham fortsette som administrerende direktør i 1 ½ måned etter oppsigelsen innforstått med at han deretter skulle stå fritt til å konkurrere med OMD om dets kunder på vegne av sitt nye firma, samt stå fritt til å forsøke å rekruttere nøkkelpersoner fra OMD til sitt firma.

Det har etter flertallets oppfatning formodningen sterkt mot seg at OMD ville la Røang sitte i en posisjon som administrerende direktør i en slik periode hvis han skulle være ubundet av konkurranseklausulen. At OMD ikke hadde besvart Røangs brev av 1. april 2003, der han meddelte at han ikke lenger anså seg bundet av konkurranseklausulen, kan ikke sette saken i en annen stilling.

Det at selskapet ikke uttrykkelig reserverte seg mot Røangs ensidige oppfatning av konkurranseklausulens fortsatte gyldighet, kan ikke medføre at den anses bortfalt eller at synspunktet kan anses stilltiende akseptert i forbindelse med oppsigelsen over et år senere.

Flertallet vil i denne sammenheng også peke på at alle øvrige forhold i forbindelse med arbeidsforholdets opphør ble avtalt skriftlig - ved møtereferat og utveksling av emailer. Det fremstår da som uforståelig at bortfall av konkurranseklausulen skulle ha vært gjort stilltiende og etter en uformell forståelse mellom partene. Dette desto mer som ansettelsesavtalen selv i klausul 12 uttrykkelig sier at den ikke kan endres eller modifiseres muntlig, og at enhver endring, tillegg eller modifikasjon må være skriftlig og ha fått sin skriftlige tilslutning fra OMDs styreformann.

Flertallets konklusjon på dette punkt er at det ikke er sannsynliggjort at OMD aksepterte bortfall av konkurranseklausulen da selskapet aksepterte « oppsigelsen » med øyeblikkelig virkning.

Røangs subsidiære anførsel er at konkurranseklausulen uansett har bortfalt på grunn av bristende forutsetninger fordi avtale om aksjeerverv aldri ble inngått og gjennomført.

Nils Røang arbeidet i selskapet i ca fire år fra august 2000. Det er ubestridt at det fra begge parters side var en forutsetning at han skulle erverve aksjer i selskapet, og utkast til avtale i den forbindelse ble utarbeidet. Det er etter flertallets oppfatning ikke nødvendig å ta stilling til årsaken til at ervervet ikke kom i stand.

Flertallet ser det slik at ansettelsesavtalen med dens konkurranseklausul uansett står på egne ben, uavhengig av om avtale om aksjeerverv ble inngått eller ikke. Selv om det skulle være slik at disse forhold var så nært forbundet at Røang kunne hatt grunnlag for å heve ansettelsesavtalen på grunn av mislighold, betyr ikke det at ansettelsesavtalen ikke gjelder etter sitt eget innhold så lenge Røang faktisk var ansatt og arbeidet der. I denne periode må det være den undertegnede ansettelsesavtale som gjelder, og dermed også de klausuler som har virkning i en periode etter opphør av avtalen.

Det er ingen referanse i denne avtale til noen annen avtale - tvert imot sier avtalen uttrykkelig i klausul 8 at den utgjør hele avtalen mellom partene og erstatter alle forutgående ordninger eller forpliktelser. Røang, som erfaren forretningsmann og bistått av advokat under forhandlingene forut for avtalen, må ha forstått at dersom gyldigheten av ansettelsesavtalen og dens konkurranseklausul skulle være avhengig av at forutsetningen om aksjeerverv ble gjennomført, måtte dette ha vært avtalt skriftlig.

Mye tyder også på at han og hans advokat skjønte nettopp dette, i og med at de fremsatte ønske om et « side letter » for å koble ansettelsesavtalen opp mot kravet på aksjer. Dette ble ikke akseptert av OMD, og Røang skrev under ansettelseskontrakten med konkurranseklausulen og klausul 18 om « Entire Agreement ».

Flertallet finner etter dette at ansettelsesavtalen med konkurranseklausulen og andre bestemmelser ikke falt bort på grunn av bristende forutsetninger. Av samme årsaker som nevnt ovenfor, er det heller ikke grunnlag for at den har bortfalt delvis.

Røang har videre anført at klausul 8 må gjøres til gjenstand for sensur etter avtaleloven § 36 fordi den har for vidt omfang.

Flertallet vil peke på at den vanlige « sensurbestemmelse » for slike konkurransebegrensende bestemmelser i ansettelsesforhold er avtaleloven § 38. Bestemmelsen ble opprinnelig påberopt for tingretten, men frafalt under den muntlige forhandling. Etter flertallets oppfatning er det i slike forhold liten plass for en § 36-sensur ved siden av bestemmelsen i § 38. Den aktuelle avtalebestemmelse inneholder ikke et generelt konkurranseforbud, men retter seg bare mot Røangs aktivitet overfor OMDs kunder, ansatte og leverandører.

Dette er etter flertallets oppfatning en rimelig begrensning i forhold til at Røang var administrerende direktør i selskapet. Et spørsmålstegn kan nok settes ved en varighet på to år, men sett i forhold til Røangs sentrale posisjon, hans forutsetninger for å forstå klausulens innhold og at han lønnsmessig har blitt kompensert for det, finner flertallet ikke grunn til å foreta noen sensur her i en sak som dreier seg om midlertidig forføyning.

Det skal her nevnes at klausul 4, « Compensation », uttrykkelig sier: « As compensation for services herunder, and in consideration of the noncompetition and confidentiality agreements set forth in Article 7 below, the Company shall pay ... ». Det skal bemerkes at uthevingen i sitatet er gjort av lagmannsretten og at henvisningen til klausul 7 er feilskrift for klausul 8.

2. Sikringsgrunn

Røang var allerede i gang med å etablere egen virksomhet sommeren 2004, etter å ha brakt ansettelsesforholdet til opphør 28. juni. En sentral medarbeider, Marie-Louise Alvær, sa opp sin stilling en måned senere og gikk inn i hans firma. Alvær og enda en OMD-ansatt som begynte i det nye firmaet, sto helt sentralt i forhold til noen av OMDs viktigste kunder.

Lagmannsrettens flertall er ikke i tvil om at når tre så viktige personer slutter noenlunde samtidig i OMD og søker å etablere forretningsmessig forhold til selskapets viktigste kunder, som de også har hatt hovedansvar for hos OMD, står OMD i en reell risiko for å miste kunder og omsetning og lide vesentlig tap og ulempe, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2 første ledd bokstav b).

Lagmannsrettens flertall finner derfor at OMD har sannsynliggjort sikringsgrunn.

Etter § 15-2 annet ledd, skal midlertidig forføyning ikke besluttes dersom den skade og ulempe saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyningen blir besluttet. Flertallet kan ikke se at det foreligger slikt åpenbart misforhold her. Som nevnt foran, innebærer konkurranseklausulen intet alminnelig konkurranseforbud, men kun et forbud i forhold til OMDs kunder, leverandører og ansatte.

Det betyr at Røang står fritt overfor resten av markedet og kan bygge opp sitt nye firma på den måten i karanteneperioden. I en slik forholdsmessighetsvurdering er det også vanlig å vurdere partenes forhold - herunder om saksøkeren har utvist passivitet eller om han kunne ha avverget situasjonen ved å forholde seg annerledes. Flertallet har her særlig vurdert om OMD burde ha avklart situasjonen ved å besvare Røangs brev av 1. april 2003.

Det er et visst grunnlag for å kritisere OMD for ikke å ha reagert på dette brevet. Men det må bemerkes at Røang i brevet ga uttrykk for at han ikke hadde til hensikt å forlate selskapet, at han tvert imot ville fullføre sin oppgave med å gjøre OMD til det beste og mest profitable mediaselskap i Norge og at han faktisk fortsatte i sin stilling i over ett år etter dette uten å følge opp brevet.

Dette kan ha gitt OMD den oppfatning at de hadde tid til å fortsette bestrebelsene for å få aksjeavtalen på plass - noe som det er naturlig at tok lenger tid enn opprinnelig antatt i og med den turbulente økonomiske situasjon selskapet var i. I denne helhetsbedømmelse av forholdsmessigheten etter § 15-2 annet ledd, legger flertallet også vekt på det lojalitetsbrudd Røang har vist ved sin bevisste opptreden i strid med ansettelsesavtalens bestemmelser.

Etter § 15-6 første ledd kan retten bestemme at det skal stilles sikkerhet for mulig erstatning som vilkår for gjennomføring av forføyningen. Røang har ikke nedlagt påstand om dette, men retten har plikt til av eget tiltak å vurdere det, jf Falkanger m. fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven (Bind II) side 1065. Etter en helhetsvurdering har flertallet kommet til at slikt vilkår ikke bør stilles. Røang har heller ikke bedt retten om å sette frist for søksmål i henhold til § 15-8, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre dette av eget tiltak.

Oslo byfogdembetes kjennelse blir etter dette å stadfeste, herunder også omkostningsavgjørelsen.

Kjæremålet har vært forgjeves og overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3, tilpliktes den kjærende part å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. OMDs prosessfullmektig, advokat Ditlev-Simonsen, har innlevert omkostningsoppgave på kr 62.300, hvorav kr 59.100 er salær.

Selv om Røangs prosessfullmektig har vidløftiggjort saken gjennom et 35-siders kjæremålsskrift, finner lagmannsrettens flertall at advokat Ditlev-Simonsens salærkrav for ett tilsvar om oppsettende virkning og ett tilsvar om selve kjæremålet, er høyere enn det som er nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven § 176. Det må i denne forbindelse legges vekt på at prosessfullmektigen burde kjenne saken rimelig godt etter behandlingen ved byfogdembetet et par måneder tidligere. Salæret fastsettes skjønnsmessig til kr 30.000.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Ramm Bjerke, finner at hovedkravet ikke er sannsynliggjort. Mindretallet viser til at Røang i brev av 1. april 2003 til OMD meddelte at han på grunn av OMDs manglende oppfyllelelse av aksjeavtalen ikke lenger så seg bundet av konkurranseklausulen. Det kan nok etter mindretallets syn være tvilsomt om denne delvise oppsigelsen av avtalen var berettiget.

Mindretallet finner imidlertid ikke grunn til å ta stilling til dette. Avgjørende etter mindretallets syn er at OMD - slik situasjonen var - hadde all grunn til å reagere på brevet. Når OMD isteden valgte å ikke imøtegå brevet, og Røang fortsatt i stillingen ytterligere vel ett år uten at OMD oppfylte sine forpliktelser etter aksjeavtalen, måtte Røang kunne gå ut fra at hans delvise oppsigelse av ansettelsesavtalen var godtatt av OMD.

Mindretallet stemmer i samsvar med sitt syn for at begjæringen ikke tas til følge og for at den kjærende part tilkjennes saksomksotninger for begge instanser.

Mindretallet har ikke tatt standpunkt til spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn.

Kjennelsen er avsagt under dissens slik det fremgår ovenfor.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.